Tirsdag 23. mars gjestet Sara Gaulin Liberal Aften. Hun fortalte om oppveksten i en familie preget av både religiøs konservatisme og ønsket om et friere liv, om årene som lokalpolitiker for Arbeiderpartiet i Søndre Nordstrand, og om arbeidet mot æreskultur, tvangsekteskap, og parallellsamfunn. Erfaringene har gjort henne kritisk til det hun oppfatter som norsk naivitet: Et liberalt samfunn kan ikke nøye seg med å vedta friheter på papiret, mente hun. Det må også være villig til å beskytte mennesker som faktisk benytter seg av dem.
Den røde tråden gjennom samtalen var erfaringen med hva som skjer når religiøs og sosial kontroll får begrense individets handlingsrom. Gaulin fortalte blant annet om hvordan hennes egen mor kom fra et arrangert og presset ekteskap i Iran, og hvordan møtet med friheten i Skandinavia åpnet en annen fremtid for dem begge. Senere opplevde hun trusler og trakassering i forbindelse med sitt politiske og frivillige engasjement i Oslo. Kritikken rettet seg mot et samfunn som, etter hennes syn, kan være svært detaljorientert overfor lovlydige mennesker, men langt mer nølende når friheten utfordres av æreskultur, sosial kontroll, og kriminelle miljøer. Hun argumenterte derfor for tydeligere forventninger til integrering og for at Norge må kunne diskutere hvilke normer et liberalt samfunn faktisk bygger på.
Iran og det iranske regimet opptok en stor del av kvelden. Gaulin beskrev et eksilmiljø der motstanden mot regimet, etter hennes vurdering, er omfattende, samtidig som opposisjonen rommer betydelig politisk mangfold og uenighet om veien videre. Hun uttrykte håp om at Iran kan få en demokratisk og sekulær fremtid, og viste til landets høyt utdannede befolkning, lange kulturhistorie, og økonomiske potensial som kilder til optimisme. Samtidig advarte hun mot regimets påvirkning utenfor Irans grenser, og fortalte at hun selv varsler norske myndigheter når hun mottar opplysninger hun mener kan være relevante. For Gaulin handler ikke dette om å vende Iran ryggen, men snarere om å skille landet, kulturen, og menneskene fra regimet som styrer dem. Det samme prinsippet preget synet hennes på norsk politikk: Hun har ikke gitt opp Arbeiderpartiet, selv etter mange konflikter. Som hun oppsummerte det, kan hun utfordre partiet bedre innenfra enn utenfra.
Publikum sørget for at andre halvdel ble både bred og livlig. Spørsmålene gikk fra folkerett, krig, og risikoen for et maktvakuum i Iran til integrering, rasisme, innvandring, og hvorfor Gaulin fortsetter å delta i offentligheten til tross for motstanden hun har møtt. Hun pekte på støtte fra moren, fraværet av et stort familienettverk som kunne utøve sosial kontroll, og en livslang stahet som viktige forklaringer på hvorfor hun har våget å si fra. På spørsmål om hva som gir håp, vendte hun tilbake til kveldens kanskje mest liberale poeng: Man må aldri gi seg. Man må tåle uenighet, oppsøke mennesker man ikke deler syn med, og fortsette å bruke stemmen sin. Det var en passende avslutning på en Liberal Aften der veien fra bydelsutvalg i Oslo til storpolitikken i Teheran hele tiden førte tilbake til det samme spørsmålet: Hvordan forsvarer vi enkeltmenneskets rett til å leve fritt?
Sidelinja tok opp samtalen, og du finner den her.
