På Liberal Aften tirsdag 28. april tok Andreas Hardhaug Olsen publikum med på en idéhistorisk reise gjennom bakgrunnen for det som gjerne omtales som «woke». Med utgangspunkt i boken Kateterprofetenes opprør beskrev han en utvikling fra nymarxismen i mellomkrigstiden, via Frankfurterskolen og studentopprøret på 1960-tallet, til dagens kritiske teorier. Et gjennomgående spørsmål var hvilken rolle de intellektuelle og universitetene spiller når vitenskap ikke bare skal beskrive verden, men også forandre den. Boktittelen henter inspirasjon fra Max Weber, som brukte «kateterprofeter» om professorer som brukte auditoriet til å forkynne politiske standpunkter.
Olsen trakk særlig frem Antonio Gramsci og Frankfurterskolen. Hos Gramsci fant han tanken om at politisk makt i vestlige demokratier forutsetter påvirkning av kultur og sivilsamfunn, mens kritisk teori representerte et brudd med idealet om verdinøytral vitenskap. Senere ble studentene og de intellektuelle tillagt rollen arbeiderklassen tidligere hadde hatt i marxistisk teori. Herbert Marcuse ble et sentralt navn i denne utviklingen, og Olsen viste hvordan slike ideer fikk ny kraft gjennom studentbevegelsene på 1960-tallet og deretter fant veien inn i akademia.
I akademia blandet nymarxistiske impulser seg, slik Olsen fremstiller det, med postmodernismens interesse for språk, makt, diskurs og perspektiv. Resultatet finner han igjen i nyere kritiske teorier om blant annet identitet, rasisme, og interseksjonalitet. Olsen mener derfor det er for tidlig å erklære «woke» for dødt, selv om fenomenet skulle bli mindre synlig i populærkulturen. Ideene lever etter hans syn videre i deler av akademia og byråkratiet. Samtidig understreket han mot slutten at kritiske perspektiver kan ha en reell kjerne, for eksempel ved å minne oss om at diskriminering ikke nødvendigvis behøver å være eksplisitt. Hans mer grunnleggende innvending er mot kritikk som blir et mål i seg selv, fremfor et redskap til å forbedre liberale institusjoner
Spørsmålsrunden viste at temaet traff salen. Publikum utfordret Olsen om blant annet forholdet mellom nymarxisme og postmodernisme, hvorfor kritiske teorier har fått appell i velstående universitetsmiljøer, politiseringen av akademia, paralleller til tidligere historiske bevegelser, og hvordan ansatte bør forholde seg til ideologisk pregede kurs på arbeidsplassen. Det kom også et viktig korrektiv fra salen: Finnes det sider ved woke og kritisk raseteori som faktisk peker på reelle problemer? Olsen svarte at slike ideer må ha «et frø av noe» for å få appell, og anerkjente blant annet at samfunnets strukturer og språk kan romme problemer som ikke er åpenbare. Avslutningsvis var han også skeptisk til å gjøre «anti-woke» til en egen identitet: Det viktigste, mente han, er hvilke verdier man faktisk er for.
Foredraget ble tatt opp av Sidelinja, og kan høres her.

Tags: Akademia, Andreas Hardhaug Olsen, Kateterprofetenes opprør, Liberal Aften, Skole, Utdanning